" Det led mot slutten av vinteren , det var den tid våren nærmer seg og sender en forløper mellom snøstormene og grå frostdager , sender en klar varm sollys dag , ofte bare en enste time , men så vårlig, så grådig ung og strålende at spurvene i gaten blir yre av glede og menneskene er som beruset. Og nå kunne man gjennom det øverste , som var upusset og dekket av årsgammelt støv , se en forunderlig vakker himmel. Ved første blikk syntes den gråhvit og tåket, men så man lenger på den, begynte den å blåne , fargen ble dypere og dypere , klarere og klarere, den syntes større og større, uendelig. Og det at den ikke avslørte seg med en gang, men kysk skjulte seg bak gjennomsiktige skyer, det gjorde den mild og yndig som den pike man elsker. "