Hva er de båndene laget av som binder sammen to mennesker, og som i sin absolutte rådløshet kalles kjærlighet? Dette er et viktig spørsmål, for iblant er det som om ingenting er i stand til å rive folk fra hverandre, hverken hverdagens vedvarende dragkraft eller tidens sprengkraft. Og jeg sier i rådløshet, for det aner meg at dette lille ordet, kjærlighet, er et synonym for engang denne dagens pust ville være nok for å forklare det fullt ut – men nå er det altså tidlig morgen utpå høsten, en svak vind i gresset, bladene faller ned fra trærne, og ravnene har vendt tilbake, de svarte vingeslagene varsler om vinter.