Bokelskere.no

Hypotesen om "ervervede egenskaper" ble en meget viktig del
av forrige århundres darwinisme.
Derfor var det også et slag for darwinismen da det ble påvist
at ervervede egenskaper ikke kunne gå i arv til avkommet.

Variasjonshypotesen motbevist:

Det viste seg også at Darwin totalt hadde misoppfattet det
variasjonsfenomen som han bygget sin lære på.
Hans forsøksmateriale var husdyr og kulturplanter, og de
ubetydelige variasjoner han kunne konstatere, var bare en
følge av artskrysninger.

Det var altså ikke nye egenskaper som oppsto, det var bare
skjulte arveegenskaper som kom til utfoldelse.
Disse spaltninger gav Mendel lovene for i sin arvelære.

Den store danske arvelighetsforsker, prof. W.L. Johannsen
beviste gjennom eksperimenter at de arvelige anlegg er
konstante størrelser som representerer faste livs'typer'.
Disse arveanlegg smelter ikke sammen ved forplantningen, men
bevarer sin selvstendighet, og i senere slektsledd vil de
igjen skilles for så å gjøre seg gjeldende etter sin art.

På kunstig vis har en kunnet frembringe mange variasjoner av
eksisterende arter, men slike forskyvninger av arvestoffet
når sin grense i løpet av ganske få generasjoner.
Og når slike spesialiserte varianter eller raser blir overlatt
til seg selv i vill ['udyrket'] tilstand, vil de snart vende
tilbake til sin opprinnelige type.

Her ble altså selve grunnlaget for Darwins utvelgelseslære
rykket bort. Hans teorier om utviklingens årsaker er i dag
alminnelig forkastet.
Selv blant dem som tror at en utvikling har funnet sted, er det
ytterst få som ennå holder fast ved denne egentlige Darwinisme.

Utviklingsmoralen.

Likevel er det i stor grad nettopp den darwinistiske evolusjons-
tolkning som ligger til grunn for hele den "utviklingsmoral"
som er konstruert i løpet av det siste hundreår.

Her har utviklingsoptimismen sin kilde:
De som overlevde, var de utvalgte.
De var blomsten og kremen av slekten!
De var evolusjonens fortropper som for hvert slektsledd skulle
løfte menneskeheten til nye høyder!

Visst nok hevdet en at utviklingen bare var et resultat av
målblind mekanisme.
Den sprang ut av en årsaksbestemt hensiktsløshet i en tilværelse
hvor alt har årsak, men intet har hensikt! ..

Men naturkreftenes blinde spill løftet likevel livet og slekten
stadig oppover 'mot lys og herlighet'.
Verden ble jo bedre og bedre.

Urtåken ble til [hensiktsløse] stjerner og planeter.
'Livsfrøet i sølen' [av tilfeldig opprinnelse] ble til
Planter og Dyr.
Dyret ble [spontant og planløst] til menneske, og
Mennesket ville bli Overmenneske.
[ da det hadde fått despotvilje og planleggingsevne ]

Vi hadde da fått det 'moderne menneskets' nye religion.

Baksiden av denne blankpussede medalje var slik:
Det som er svakt og uduelig, måtte fortjene å dø.

Det bør gå til grunne for at arten kan gå fremad !

Barmhjertighet og medfølelse er spilt møye.
[ Du hast keine Existenzberechtigung..! ]

Bare den sterke og livskraftige har rett til livet.
"Overmennesket" har rett til å trampe mennesket ned og
knuse det under sine føtter, for slik er 'livets lover'.

Nietsche trakk konsekvensene, og Hitler satte dem i verk ..

Den skade som darwinismen her har voldt er umålelig.
Alt som finnes i oss av menneskelighet, må reise seg til
protest mot denne kyniske og brutale naturoppfatning og
livsfilosofi. --

Hvor ser vi at 'de beste overlever'?
Ser vi ikke tvert imot at det så ofte nettopp er de tapre,
de sterke, de edle som rykkes bort?

I et dikt av Nordahl Grieg står noen linjer som vi ofte ser
på frihetsheltenes minnetavler.
De er for gode til å risses inn på darwinismens gravstøtte,
disse skjønne, meningsfylte ordene -- men de kunne stå der
som en evig fordømmelse av darwinismens 'utvelgelse':

DE BESTE BLIR ALDRI VÅR FREMTID.
DE BESTE HAR NOK MED Å DØ.

( kildetekst >