Det slo meg at det var en fin pappa å være stille sammen med, annerledes enn min egen, hvor stillheten alltid inneholdt hele dialoger som ingen uttalte, ingen hørte. Med Anton var det enkelt og greit, han hadde akseptert meg, jeg hadde akseptert ham, og vi elsket samme jenta om kapp, dermed hadde vi en plattform nok til å bygge lange samtaler på.
Sist sett
