Bokelskere.no

“Er det ikke en stjerne som kalles Mira? Jeg har sett efter, men jeg har ikke noe å se efter i. Det samme kan det være. Mira er en stjerne som kommer, lyser litt, og blir borte. Det er hele levnetsløpet. Å menneske her tenker jeg på deg. Av alt levende i verden er du født til nesten ingen ting. Du er verken god eller ond. Du er blitt til uten et tenkt mål. Du kommer fra tåken og går tilbake til tåken igjen, så hjertelig ufullkommen er du. Å menneske, setter du deg opp på en sjelden hest, så er det ikke noe som gjør den hesten sjeldnere. Støtt så, dag og vei. Sakte. Hopper du av og slår din hatt i jorden for to øyne, to øyne som du møter. Det har du ikke liv til. Just nu virvler det opp fra undergrunnen en ny og håpefull slekt. Den er så nyss født og uskyldig. Jeg leser om den, men kjenner ikke noen navn, det samme kan det være. Det er vandrelys alle til hopet. De kommer, skinner, og blir borte. Kommer og går. Som jeg kom, og gikk.”

Knut Hamsun