At jeg lengtet etter å høre til, høre sammen, det visste jeg, det hadde jeg kjent en stund, men det var først da jeg skrev Roman. Milano at jeg begynte å forstå mer, og jeg kunne bare komme nær disse områdene i meg, fordi du lot meg få komme nær deg.
Det var da jeg skrev Over fjellet at jeg møtte deg. Jeg skrev meg fram til at møtet vårt ble mulig, arbeidet jeg gjorde i den romanen med å nærme meg mine indre barnejentedeler som jeg hele livet har avspaltet og foraktet og støtt fra meg, jeg visste da jeg skrev at jeg gjorde det arbeidet for å gjøre meg klar til å kunne leve nær en annen, for å kunne bli glad i. For hvis ikke jeg kunne være nær de sårbare, ømhetslengtende, myke og tullete jentedelene, hvordan kunne jeg tro at jeg skulle ville kunne la en annen være det? En annen kan jo ikke få meg til å kjenne elsk for det jeg forakter i meg selv, ergo kan jeg jo aldri kjenne meg elsket hvis jeg hater meg selv.
Sist sett
