Og siden det nå var helt naturlig for meg å ikke kunne formulere mine tanker, begynte en ny og merkelig form for undring å bre seg. Jeg begynte å undre meg over at jeg hadde blitt så forundret over ikke å være forundret over det som skjedde med Walter og meg. Å være forundret var da høyst naturlig. Men min forundring var annerledes enn all annen kjent forundring, for den jeg hadde, den spredte seg, i alle retninger. Jeg klarte ikke å stoppe å undre meg, jeg ble stadig forundret over min måte å undre meg over min egen undring. Denne reisen kunne ta evigheter, fryktet jeg. Men straks jeg kjente denne helt spesifikke frykten over evigheten som reisen nå så ut til å tre inn i, kom liksom den samme evigheten meg i møte, og roet meg ned. Men åssen den klarte det, nei, det ante jeg ikke, heller ikke på hvilken måte jeg tenkte dette igjen, og enda mindre forsto jeg åssen jeg da kunne forklare dette her for meg sjøl, jeg bare skjønte at når jeg i det hele tatt tenkte, så sto tankene overfor to vidt forskjellige måter å strekke seg ut på, hvor begge gikk langt forbi min forstand, enda jeg selv faktisk tenkte dem, for den ene fordypet seg bare inn i sine egne identiske halvdelinger, og den andre strakk seg bare rett framover, som en uendelig og høyst vilkårlig reise inn i det ukjente.
Sist sett
