Jeg tenker på de erfaringer som mange av disse mennene bar med seg, enten fra jobben på feltet i Antarktis, under tøffe forhold, der de kjempet mot landskapet, klimaet og sine indre demoner.
Andre var bosatt utenfor Norge, i Europa, i Japan, Argentina, noen til og med i sann koloniherrestil, i Sør-Afrika, før de reiste tilbake for å tilbringe alderdommen på fødestedet.
Jeg tenker at når den siste av dem dør, så er det noe som blir borte for alltid. Ikke en livsstil, men en holdning, det å forholde seg til fare og til det ukjente.Det er dette som gjør at disse mennene har mer til felles med sjømennene i renessansen, de som kastet seg ut på et hav de antok var avgrenset og fylt med fabelaktige vesener, enn med oss, til tross for den geografiske og tidsmessige nærheten.
Sist sett
