[...] for om det er noe vi har mer enn nok av i denne verden så er det mening, det er jo så meningsfylt, det meste av det vi avkreves en oppfatning om at det halve kunne vært nok, allikevel fortsetter vi altså å snakke om det som om det skulle vært et av livsbehovene, liksom livet trenger en begrunnelse for å kunne leves, og fremdeles er det meningsløsheten som tildeles skurkerollen i det eksistensielle drama, mens det i virkeligheten burde forholdt seg stikk motsatt, at vi priste oss lykkelig over de få tilfeller av meningsløshet vi ble forunt å være gjenstand for [...]