Den matte kirkebelysningen var skånsom mot øynene, og han lot som han så ut av det nærmeste vinduet mens han i virkeligheten forestilte seg at han allerede spilte. Han tenkte på de første taktene, hvor viktig det var at ansatsen ble perfekt så musikken kunne strømme fritt fra første stund, med tydelig fokus og dyp resonnans. Han kontrollerte at rørklemmen og rørbladet satt som de skulle og lot fingrene danse over klaffene, men i det samme dukket Reidar Lindell opp fra ingen steder og ville prate. Hensikten var tydeligvis god, Lindell ville takke for at festivalen var blitt noe av, og han overrakte også en fuktig konvolutt som Brander stakk i jakkelommen og lovet å lese senere. Men han måtte ta seg sammen for å skjule irritasjonen: vel var Lindell hobbymusiker og ikke profesjonell, men han burde likevel vite bedre enn å komme og bable bare minutter før konserten skulle begynne.