I intervjuer pleide han å si at orkesteret var hans instrument, og at én pluss én måtte bli tre: hundre musikere måtte samspilt låte som hundre og femti når han førte orkesteret inn i et crescendo. Men samtidig måtte hver solo tre frem med stillhet og rom omkring seg, like presist og utmeislet som den fineste skulptur. Den gode tolkningen krevde hardt arbeid, begavelse var bare yngel i musikkens veldige hav. De beste musikerne forsto det og aksepterte at dirigenten krevde mye: det var de samme musikerne som kom godt forberedt til prøvene, og som var de første til å innta plassene sine etter hver pause.