Da jeg endelig oppdaget litteraturen, fikk dette behovet for ensomhet en mening. I dag lar jeg meg stadig oftere innhente av følelsen av at det er utelukkende når jeg skriver, det vil si i det skrevne, eller når jeg leser, det vil si det leste, at mitt sanne jeg kommer til syne, eller til uttrykk. Det er bare da jeg greier å unnslippe opplevelsen av ikke å være i stand til å finne meg til rette, uansett hvor jeg måtte befinne meg. Mitt eget selskap oppleves som mindre påtrengende.