Når man innser at man ikke strekker til, åpner man livet sitt for de hjelpende kreftene som er tilgjengelige.
Viser 3 svar.
Faktisk så enkelt?
Lyder jo greit og motiverende.
Jeg åpner min 'Entréz'-dør og sier Stig på, men der
står til daglig ingen lang kø av hjelpevillige krefter.
Mange eldre har isolert seg mot farlig smitte, og kunne
sette pris på enkel praktisk hjelp til å handle inn.
De tilgjengelige må vel finnes katalogført eller annonsert
noe sted, burde ikke dette være offentlig ansvar, vel så
godt som å føre munnbind-kontroll eller pinlige sonderinger
i private nasale hulrom...
Lar hjelpen seg søke etter på nett?
Kanskje er folk mer spontant hjelpsomme på Madagaskar, men
de får vel neppe lov å begi seg til beleirede Norge engang?
Hvor lang katalog over netfriends må en ha opparbeidet,
for å ha en sjanse?
Gir Sjõdin noen reelle støttetips howto ?
(er jeg i ferd med å røpe handlingen fra en blokkoppgang i nærheten ?)
"Tenk om det er en del av den menneskelige natur, det at vi ikke strekker til? Og at det ligger en tanke bak det; nemlig at vi skal søke sammen, nekte å begrense ressursene kun til sine egne og nekte å begrense tilværelsen til det materielle."
(Sitat fra boken, samme kapittel)
Ikke noen opprørende tanke, men vel noe vag, uspesifikk..
derfor tenker jeg på 'Pensjonisten på kvisten',
hvordan merker hun at programpunktet er virkeliggjort -
har hun noen realistisk måte å planlegge, så lenge?
vanetenkning, vanemessig nedsløving har gjort oss så hektisk-kyniske..
det inngår i diagnosebildet jeg får inn.
Hva kan være det mest konkrete forslaget hans (skriv og spør?)