Bokelskere.no

Da var det at UFO'ene inntok min verden.
Som en virvelvind blåste bøkene bort all kjedsomhet.
Endelig hadde jeg funnet noe med spenning og mening!

...Krig, vold og ødeleggelser, sa [romvesenene], var bare
tegn på at man ennå ikke var nådd frem til det utviklings-
trinn som man egentlig var bestemt til.
Engang hadde også de hatt det slik som vi på jorden nå,
men de hadde forlengst innsett at det var en tåpelig og
primitiv måte å leve på. De hadde lært å gi slipp på all
egoisme og leve for å tjene hverandre og hele universet.

Derfor var de nå også kommet til jorden -- sendt av Gud,
den Høyeste -- for å gi sine erfaringer videre til oss.
..lære oss å elske og tjene hverandre, slik at krig og nød
skulle høre fortiden til.

Å, som jeg lengtet etter en slik verden! .. å leve et
meningsfullt liv!
..det gikk i blodet som druesukker, fylte meg med glede og
boblende energi!

..at det i virkeligheten var en seig sirup som lammet både
fornuft og vilje, merket jeg ikke før langt senere.
Da jeg var liten og besøkte farmor på landet, kunne jeg se
hvordan fluene ble lokket av lukten fra den søte strimmelen
som hang ned fra taket.
På samme måten ble jeg selv lokket av den søte lukten fra de
store ordene og tankene. Akkurat som fluene forstod jeg ikke
feiltagelsen før jeg hang fast i klisteret. (..)

Man kunne komme i kontakt med disse vesenene ved hjelp av en
ring i en snor, sa [kollega Svend]. Jeg var mer enn villig
til å forsøke. ..

Det var visst svært viktig for Svend å overbevise meg om at
det vi drev på med, ikke hadde noe å gjøre med spiritisme.

Det hadde han nemlig også prøvd engang, og det ville han
åpenbart ikke gjøre mer,
Nei, dette var ikke kontakt med døde, men med levende vesener.
..folk fra fjerne planeter, det bekreftet de også selv, og
lovet oss at vi nok skulle få møte dem på en eller annen måte,
slik vi hadde lest om. (..)

Jeg kastet meg begjærlig ut i eksperimentet [ånde-styrt skrift]
..hele tiden syntes jeg det holdt på å bryte gjennom, men det
var en slags mur jeg ikke kom over.. plutselig en fredelig
søndags morgen ble muren brutt, ordene strømmet frem, som når
en demning bryter sammen og vannet strømmer. Nå fløt det rike
strømmer fra kulepennen, uten motstand.

Like før hadde jeg sittet og tenkt på hvem det egentlig var som
prøvde å komme gjennom til meg. Var det vesener fra verdensrommet,
som Svend mente? Var det avdøde menneskers ånder? Eller var det
kanskje i en eller annen form, Gud selv -- Jesus kanskje???

Da ordstrømmen begynte, var det første jeg skrev: "Ja, jeg er
Jesus fra Nasaret, Kongen over alle. Du er den Faderen elsker og
som Faderen stoler på. Du skal bli
en lysets engel på jorden og komme til å bringe lys og varme
til mange mennesker."

Endelig fikk jeg oppleve det jeg hadde lengtet etter, den direkte
forbindelsen. Her var det ingen støysendere og ingen forstyrrelser.
Ordene hans kom direkte til meg,
han ville fortelle meg det jeg lengtet etter å vite og lede meg
frem mot et helt nytt liv. Han ville fortelle meg hvor jeg skulle
gå, skritt for skritt.
"Du skal legge hendene på syke, og de skal bli friske. Du skal gå
og fortelle mennesker det jeg sier til deg, og jeg vil gi deg ord
og tegn, så de hører og tror det du sier..."

Fra pennen strømmet det løfter og filosofi som stemte med det jeg
hadde lest i bøkene.
Språket var høytidelig og poetisk, og skriften var den mest
fullkomne skjønnskrift. Store, perfekt formede bokstaver langs en
snorrett linje. Totalt forskjellig fra min egen håndskrift, som
alltid har vært slurvete og uten system og retning.

Side opp og side ned. Dag og natt. Borte og hjemme. På skolen og
i fritiden. Budskapene og beskjedene kom i en tilsynelatende
endeløs strøm. Den ene kladdeboken etter den andre ble utskrevet,
etter hvert levde jeg nærmest sammen med disse vesenene, som jeg
kalte "mine brødre og søstre i verdensrommet".

Etter det første gjennombruddet, da kontakten hadde kalt seg
Jesus fra Nasaret, ble jeg overlatt til en "underordnet", som
hadde en litt annen, men like fullkommen skrift.

Svend hadde også forsøkt å lære seg å skrive, men hadde ikke
lykkes så godt som jeg. Selv om han anstrengte seg mye, ble det
bare til en eneste setning: "Jeg er Herren som du skal tjene!"
Han gav opp, og holdt seg i stedet til de beskjedene jeg fikk.

Vi fikk løfte om at vi skulle få møte vesenene fra verdensrommet.
(. . .)

Gjentatte ganger fikk vi nøyaktige angivelser av hvordan vi
skulle forholde oss og hvordan vi skulle forberede oss til
opplevelsen. Så fikk vi beskjed om å kjøre til et bestemt sted
til en bestemt tid og vente.

Men hver gang var det noe som kom i veien like før vi skulle til
å gå ut av døren, så det ble likevel ikke noe av.
( . . )

til slutt trakk de [kollegene] seg tilbake og overlot meg til
mine skriverier.
Men de kom med en advarsel:
"Du burde også slutte med dette," sa Svend, "du begynner å ligne
henne jeg kjente som drev på med slikt. Hun så ikke bra ut!"

det var tydelig at han hadde fått kalde føtter: Han var virkelig
bekymret for hva det var han hadde lært meg.

( kikke i boken, nb.no >