Marianne ville bare dra derfra. Men det kunne ikke Marianne si til noen. For gutter var gutter og alle har liksom problemer med mennene sine. Problemene hennes ble dagligdagse, selv om de egentlig var akutte. Alle kjente seg liksom for mye og for raskt igjen når hun forsøkte å fortelle om at det var vanskelig i Kaj og Mariannes forhold. De svært få gangene Marianne hadde prøvd å fortelle noe til en bekjent, havnet de straks i at typen hadde glemt en bursdag, ikke byttet bleier like ofte, var dårlig til å vaske opp. Mmm, sa Marianne, men det var ikke dette Marianne mente da hun sa at det var vanskelig å være sammen. Det kunne vært det Marianne mente og det var også sånn det ble forstått, som: sukk, typen min også. Kanskje fordi Marianne ikke var kommet til punktet i fortellingen om at hun var redd for Kaj. Hun hadde heller ikke fortalt at Kaj sa hun ikke fikk klippe seg eller gå med bukser. At Kaj hadde slått henne