Det er kanskje dette rommet; dethar gjort meg var, inntrykksøm; jeg har oppholdt meg så lenge i det. Alt på innsiden gir mening, alt utenfor har jeg vanskeligheter med å forstå, som om det ikke angår meg og mitt liv, enda jeg naturligvis befinner meg i det. Jeg stoler bare på rommet, eller huset, og hva det har å fortelle; for alt det andre nærer jeg ikke annet enn skepsis, som om rommet langsomt har tatt over en del av meg, blitt meg, slik jeg langsomt er i ferd med å bli det, dets vegger og tak, lys og sjatteringer, vinduer og gulv. Jeg vet ikke hvordan jeg ellers alla forklare det. Jeg er bare i det , hele tiden, hver dag. Det finnes snart ikke noe klart skille mellom meg og det
Sist sett
