Bokelskere.no

Vi graver et hull, dypere og dypere til vi treffer hard stein, og passer på at vi bare står på den ene siden, slik at alle ser det samme. Denne gravingen kan ta flere timer, og hvis leiren er tykk eller jorden vasstrukken, er det fysisk utmattende. Selv om vi prøver å unngå å komprimere jordprofilen, oppdager vi stadig en og annen student som står på toppen og ser ned på oss, og vi føyser dem unna som jordekornene på leirplassen. Når vi ber om frivillige til å grave, hender det at noen melder seg, og det viser seg alltid å være bondesønnen eller -datteren i gruppen. De færreste studenter har lyst til å grave. I gamle dager sto de stille og så på at vi gravde i timer om gangen, og det irriterte oss. Nå snur de seg vekk i stjålne forsøk på å få dekning på mobiltelefonen.