Likevel er det som man ved å anspenne seg til det ytterste kan høre en annen lyd, under sjiktet av harmløs, vederheftig hverdagslighet: en forferdelig larm, en mørkets musikk, et de profundis som av dundrende jernplater eller bomberomsdører som smelles igjen, larmen fra et inferno under den trivielle dagen. Men det er ikke bare lydene av militær og paramilitær virksomhet, av offentlig og privat vold, av tortur og terror som synes inneholdt i dette så å si tilslørte auditive fenomenet, nei, kanskje ikke en slik stakkato støy i det hele tatt, men noe som ligner en fjern, veldig eksplosjon, langsom og tidkrevende som evolusjonen av en dyreart, ja, liksom det faktisk, hvis man bare lyttet oppmerksomt nok, var mulig å høre selve verdens galskap.
Sist sett
