Bokelskere.no

Vel, noen steder står selsomme tuster med noe som kan være gress, men så blakt at det nesten er hvitt (omtrent som pelsen på en fjordhest), og minner mer om tagl (slik som på fiolinbuer) enn om et stykke flora, og disse gresstustene (for nå å kalle dem det) vifter uavlatelig i den vedvarende brisen, som stadig skifter retning og temperatur (noen ganger kjennes den som monsun, andre ganger som råkald aprilvind, andre ganger igjen som en mellomting, eller begge deler samtidig), men aldri (ihvertfall ikke merkbart) styrke. Først holdt den evinnelige, enstonige pistringen på å drive meg til vanvidd, men nå hører jeg den knapt lenger, som om jeg holdt på å bli en del av landskapet selv, ufølsom for alt ubehagelig ved det. Jo, jeg merker når den en ytterst sjelden gang løyer helt, hvor kryptisk stille det blir; da piper lyden av meg selv i ørene som en summetone uten kontakt, og jeg lengter etter at jeg skal stilne, det vil si at vinden skal blåse opp igjen.