I et innlegg i en studentavis kalte Jüng generasjonen som en gang hadde hatt det i sin makt å hindre klimakrisen, for "søvngjengergenerasjonen"... Hvor enkelt vi tar ting for gitt. Hvor lett det er å innbille seg at ting egentlig er ved det samme når forandringene skjer sakte. Over år og tiår. Og når krisen først slår ut i full blomst, har de som husket en annen verden gått bort, mens de som må leve med den, ikke husker annet enn den gryende katastrofen. Bare at for dem er det ikke lenger en katastrofe, men verden slik den faktisk er.