Bokelskere.no

De passerte de første gassturbinbussene på vei inn mot sentrum med morgenskiftet, gustengrå funksjonerer sovende med hodet mot de skitne vindusrutene. Disse menneskene var selve symbolet på livet Caliban hadde rømt fra. Likevel tok ha seg av og til i å tenke på hvordan det kunne ha vært: En enkel sorgfri jobb uten annet å tenke på enn familien og seg selv. En illusjon, selvfølgelig. Sorgfri eksisterte like lite som enkel. Uslingene i bussen hadde sine egne bekymringer: Syke barn, endeløse regninger, sjefer som stadig krevde mer for mindre. I motsetning til ham hadde de ingen mulighet for å komme seg ut av den depressive spiralen.