De er mørkebrune, nesten svarte, og svært, svært store. Det er de største jeg noen gang har sett. Og likevel røper de ingenting om ham. For når han ser på meg, fortaper jeg meg i øynene hans. De er så store, og det er så mye ro i dem at jeg aldri klarer fokusere på noe, samme hvor mye jeg prøver. Det kjennes litegrann som å ligge på en eng og stirre lenge opp i en dypsvart nattehimmel full av blinkende stjerner.