Ingen kan hjelpe ham. Det eneste han ønsker er å dra hjem og «klø seg på balla», mens han studerer de fargerike brosjyrene i fred og ro. La meg bare ganske raskt stanse opp med dette med å «klø seg på balla».
Et erketypisk Houellebecq-knep, som tar sikte på å sette en støkk i leseren. Og for all del. Det kan vel tenkes at han kan skremme opp en og annen pinsevenn fra Lillesand med et slikt grep. Vi andre lar det bare passere som et litt pubertalt trekk som hefter ved denne forfatteren. Men som – rett skal være rett – også gir ham en egen og lett kjennbar stemme.