«Jeg vil så gjerne treffe deg, Stephanie?»
«Vil du det?» Og så plutselig, gjennom tausheten ble hun vâr hans sårethet og smerte. «Jeg er dum... Jeg vil gjerne treffe deg, jeg også. Veldig gjerne.»
«Jeg sier alltid den gale tingen, Stephanie. Bær over med meg.»
Hun lo. «Vent til jeg begynner å snakke kinesisk,» sa hun.
Å, den stemmen, den latteren. Han ville aldri få lyttet nok til musikken i stemmen hennes. Og han begynte å le, og lettelsen overveldet dem begge og han hvisket til henne på kinesisk: «Å, jeg er din og dette gjør meg tilfreds, og glad over min smerte.»
Og hun spurte: «Hva sa du?»
Han svarte: «Jeg har fortalt deg noe på mitt eget språk som jeg ikke kan si på ditt, Stephanie.»

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Annonsér hos bokelskere.no


Sist sett

moiraTine SundalIngunn STove Obrestad WøienVebjørn FagernesAnniken LTanteMamieEileen BørresenLogikaJan-Olav SelforsHarald KMarianne  SkageKarin  JensenBenedikteEvaNinaDagfinn JakobsenLine DahleMarianne AugustaJulie StensethJane Foss HaugenFinn Arthur JohansenNils PharoLibraritas vTorill Elisabeth Revheimingar hAstrid TobiassenRuneStjernekasttuhamreHildaBerit RBirkaHanne MidtsundLailaLisbeth Kingsrud KvistengretemorAlice NordliMereteAnette S