Bokelskere.no

En utstilling med bilder av utdødde
eller alvorlige utryddede fugler fyller et langt rom
i galleriet. Jeg har kikket på de fleste av dem
så selvsikkert som en garantert udødelig
før det går opp for meg at jeg ikke ser på dem i det hele tatt -
jeg flyter ennå langsomt gjennom minnet
om noe uforglemmelig som hendte for to dager siden.
Jeg er allerede sikker på at det vil vise seg å være uforglemmelig.
Har jeg virkelig, siden det hendte, opplevd to hele dager?
En nådeløs, dobbel evighet, etter omstendighetene.
Uten å ha konsentrert meg kommer jeg til slutten.
Burde jeg gå samme vei tilbake for å ta det hele nærmere i øyesyn?
Tross alt er vi svært nær ved å ha noe til felles.