Bokelskere.no

Men en dag står jeg og klemmer ham om strupen, den lykkelige kjøpmannen, holder ham varsomt i mitt faste grep til kremmerhuden svartner og til slutt blir blå...
Ved hans død skulle det sorte hullet åpne seg under meg, jeg skulle falle før ham, jeg slipper ham og begynner å falle, jeg forsvinner ennå mens han står oppreist... ennå før tungen, som ligger som en pølse i munnen på ham, har bestemt seg hvilken vei den skal dra ham... kanskje hører jeg ham, nede fra dypet, når han endelig klasker i bakken... men da er jeg borte, og ingen kan ta meg...
Det sorte hullet, det sorte hullet...
Jeg synker i alt som byr meg imot...
Men det er fordi jeg ønsker det...
Jeg bader i alt det jeg frykter...
Jeg slukes av mine egne redsler og blir fryktløs...