Stemmen brast, og hun dukket hodet i tørr, fortvilet gråt. Jeg preket om den eneveldige dommer vi alle engang skulle møte. Han som skulle granske våre gjerninger, mens vi sto der gjennomsiktige som glass med alle våre brister og mangler. Så øste jeg tre skuffer muld og sendte ham til det helvetet hvor han hørte hjemme.