Bokelskere.no

Dette er folket mitt, menneskene i nord. Det er for dem jeg preker. De er så få, og spredt utover så store vidder. Om byboeren ligner et lodd, så er nordboeren vinden. Han veier ingenting. Han beveger seg uten avtrykk, uten ståk og larm. Hvis man tar en klype skrivesand og kaster den ut i rommet, blir sanden borte. Den er der, men kan ikke gjenfinnes. Slik er menneskene her nord. De samles i større antall bare når tegnene er gunstige. Når laksen går opp. Når de ville bærene modner. Når storfuglen spiller i gammelskogens lysninger og sjøfuglen legger egg. Da går de sammen og høster av overfloden til det er tid for å dra videre. Nordboerens hjem tilvirkes av skogen, av skogens beinmarg og hjerte, av tre og huder, av stein som legges rundt ildstedet og varmer trette kropper lenge etter at ildstedet er gått ut. De vandrer over flyer og myrer, de staker seg frem langs slyngende vassdrag, de løper på ski fortere enn en hesteskyss, de bærer sin kniv og sin matskål og er beredt til å møte hva det skal være, de bærer på vitenskapen om hvordan man overlever vintre. De kjenner døden, de vet at den som slutter å vandre, dør, og at et knivkutt, et beinbrudd, en plutselig hoste kan være avskjedstegnet. De kjenner sorgen. De vet at på hver levende går det ti døde, at på hvert barn venter tyve døder, at det er den magreste ungen som helst greier seg, mens den feteste gir opp når brystet er tomt. De vet at lykken er et nytrukket garn tungt av fisk. Et spann fylt av ferske bær. En velgarvet reinshud. En pipende hundevalp. Et slaktevarmt, nykløyvd margbein. De vet at kjærlighet er å få ligge rundt bålet med en venn. Snu ryggen til mørket. Å trykke seg inntil hverandre og fortelle seg gjennom den endeløse vinteren. At det er menneskets fineste måte å holde varmen på.