Videre husker jeg fra min tidligste barndom hvordan jeg første gang skammet meg. ...
jeg satt på en skammel ute på gårdsplassen mens far stelte med bikuben i haven. Nå kom det et vakkert lite dyr og satte seg på hånden min, og jeg frydet meg mens den krøp omkring. Men plutselig begynte jeg å skrike. ...
Hele huset kom løpende på grunn av mine skrik. Hushjelpen tok meg i armene sine og prøvde å trøste meg med kyss. ... Dette gjorde meg svært interessant, og jeg gråt så mye jeg orket inntil jeg plutselig oppdaget at tårene rant uten at jeg kjente noen smerte lenger. Min samvittighet sa at nå skulle jeg holde opp. Men for å gjøre meg enda mer interessant fortsatte jeg å jamre og tok imot trøsten som jeg ikke trengte.
( Beklager litt langt sitat. Noen som kjenner seg igjen?)