I dag er vi etterhvert kommet dithen at de fleste unnlater
å myrde naboen, ikke ut fra noen respekt for naboens indre
udødelige vesen, men på grunn av alle de kjedelige konsekvenser
som et drap alltid trekker med seg.
Marxistene er de eneste virkelig konsekvente i denne
sammenheng; de unnlater å kverke naboen
hverken på grunn av respekt for ham eller av frykt for de
strafferettslige konsekvenser,
men fordi det foreløpig ikke tjener deres politiske hensikter
å ekspedere ham hinsides.
I samme øyeblikk som Partiet sender ordren ut, og drap oppfattes
som politisk nyttig,
er marxistene på gaten i ett sprang, med krigsgeværene klare.
De øvrige, inkonsekvente, avstår fra voldshandlingen av ren
frykt, eller ren vane.
Spør dem om hvorfor de ikke kveler sin ektefelle, eller sin
sjef, hvem som helst --
og de de svarer ikke "fordi det er forbudt", for man nærer ikke
lenger respekt for loven, bare for overtredelsens konsekvenser.
De svarer: "Slikt gjør man da ikke!"
Saken er bare at slikt gjør man mere og mere,
fordi man ikke har noen virkelig grunn til å la være.
Virkelig respekt for enkeltmennesket kan bare oppstå ut fra en
intuitiv fornemmelse av at i den enkelte bor noe som er hellig,
av åndelig natur.
Denne respekt kan bare bestå på lengre sikt dersom fornemmelsen
blir til klar erkjennelse.