Fortida dundrer videre i meg, ødelegger til tider nåtida, og dermed det som ligger foran meg. Alle som har betydd noe for meg flimrer gjennom meg, i mdg. Menneskene og stedene. Landskapene. Opplevelsene. Mellomromene. En evig strøm. Jeg bruker mer tid på å se og forstå alt dette i etterkant enn jeg gjorde da jeg sto i det
Sist sett
