vippehuske
gjør deg tyngre, roper de, og jeg vil knipe
begge øyne sammen, tenker
på sekker med sement og støpe-
jern, elefanter, på et anker
i slammet hvor en hvalflokk
glir forbi, på oksehodet
til en ambolt, bare en kort
stund holde pusten, vente. men ikke noe
hever eller senker seg, mens fasanen
skriker og bladene faller - mine motvillige
bein for korte for noen gang å nå bakken
og hodet mitt nesten i skyene.