Basilius Bibliothecarius siterer Fahrenheit 451 av Ray Bradbury (side 162)
19:19, 13. juli 2019 3 har det som favoritt.
Alle må la noe bli tilbake når de dør, sa min bestefar. Et barn eller en bok eller et maleri eller et hus eller en vegg som er bygget eller et par sko som er laget. Eller en have som er plantet. Noe hånden din berørte på en måte slik at din sjel har etsteds å gå når du dør, og når folk ser på det treet eller den blomsten du plantet, er du der. Det spiller ingen rolle hva det er du gjør, sa han, så lenge du har forandret noe fra den måten det var på før du berørte det til noe som er likt deg etter at du tar hendene vekk. Forskjellen mellom en mann som bare klipper plener og en virkelig gartner ligger bare i berøringen, sa han. Han som klipper plenen kunne like godt ikke vært der i det hele tatt; gartneren vil være der en levetid.
Viser 1 svar.
![[ Slettet bruker ]](/static/grafikk/fjes.gif){kind=small}
Opplever sitatet som ganske perifert i forhold til
sentralpensum i Fahrenheit 451
med sin nøkterne kritikk av diktatur, nihil-ånd
kollektivisme og 'destruktivitet teknisk og spontan'.
Like fullt ca. typisk for tema i andre skrivelser av
samme Ray B, der det går mer rett på 'Mindpower' ,
'vi klarer det utrolige når vi alle puster helt i takt'
eller 'det du tenker på det får du' ..
men vilkårlige lærefølerier om sjeleavtrykk / dødens
natur følger ikke av bare åpenhet for naturens eller
litteraturens higen mot frihet og evighet ?
Litterær-flyktningene i '451' ville heller puste fritt,
slippe å gå ' Lillebror- synkrone ' - -
'pnevma' betyr både ånd og vindpust.
Nok finnes det åndelige, men UFOrståelighet er knappast
den sikre trygge vei - eller human guruvilkårlighet
?
Sist sett
