Jeg husket ikke sist jeg hadde sovet på dagen. Jeg hadde ingen forklaring på hvor sovestunden på dagtid hadde blitt av, men jeg savmet den ikke. Jeg hadde det oppriktig bra. Jeg kunne kjenne på følelsene mine for første gang på tre år, og det var rart på en god måte. Etter tre år i et flatt følelseslandskap var det nesten som å møte seh selv på nytt. Som å møte en gammel, kjær venn. Plutselig husket jeg hvordan det egentlig skulle være. Nå kunne jeg gripe om det jeg følte. Kjenne på det og oppleve det. Det var fantastisk å kjenne frysingene på armene og tårene presse bak øynene når jeg så sesongfinalen av Tangerudbakken. Det ville aldi skjedd da jeg fikk på medisiner. Velkommen skal der være, tenkte jeg. Jeg har savnet dere, følelser.
Sist sett
