...at jeg ikke har noen selvstendig trygghet...Jeg er utelukkende forankret i de rundt meg. Men jeg har aldri ønsket å være alene, å være selvstendig, jeg har sett det som en verdi å forholde meg til andre, tilpasse meg, være en del av noe større, et fellesskap.... tilværelse som singel fristet aldri, fremsto som ugripelig og utflytende, noe jeg har vært glad for å slippe.... Det har ikke slått meg at jeg kan ha gått glipp av noe mer grunnleggende, som finnes - eller burde finnes - i meg selv.