Ild og glør er som barn, de stiger og synker , viser seg og skjuler seg , og jeg kan blåse på dem, gi rom, gi luft, gi never, flis og nye kubber. Jeg tok på meg oppgaven å fyre i ovnen da vi flyttet hit. Til å begynne med trodde jeg at jeg så alt som var verdt å se der jeg satt på huk foran ovnsdøra. Jeg trodde at når ovnen var kald, var vinden slukket, og når ovnen var varm, brant det, og at når døra sto på gløtt, ville trekken nære flammen. Men trekken kunne slukke flammen hvis den traff på feil tidspunkt.
Sist sett
