I fergekroen er det bare lys i den lille slyngelstuen, som folk kaller den, og som er hyggeligere enn de såkalte pene lokalene. I slyngelstuen er gulvet slitt mellom kvistene, på de bare plankene ser en furutreets grove, røde speil. Her står den svarte, herjede buffeten med de skinnende glassene. Og her er luften som en saftig skrå.