Harald K siterer Om høsten av Karl Ove Knausgård (side 203)
14:32, 24. mars 2019 Ingen har det som favoritt.
Bare den sterke kan tilgi. Å tilgi noen er å fornedre dem, det er å få dem til å miste ansikt. Tilgir man noen, og de ikke gjennom det mister ansikt, er man fortsatt et offer og den svake.
Viser 2 svar.
![[ Slettet bruker ]](/static/grafikk/fjes.gif){kind=small}
Ikke få, ikke små lettvintheter vartes det villig opp med
om et så krevende emne som 'tilgivelse' med omgivelser.
Enten vertskapet er 'for' eller 'imot'..
Selvsagt sak, knapt verdig nevnelse?
Helt naturlig 'menneskerett' - på humane kriterier?
Altfor personlig, sånt har vi itte no med?
kun behørig til de psykipatisk sanitære fag?
-eller altså bare essensiell fornedrelse
og ekte utspekulert..
-og er nå ansiktet det ene som fremfor alt må
søkes bevart.
skulle jeg søke Knausgård som åndelig veileder -
eller skulle han selv heller taues inn til en,
for skrekk og advarsel...
byr du på sitatet som Summa philosophia Knausgaardica ?
..eller vil du helst tilgi meg for interessen ?
Knausgårds tekst er stort sett greit tilgjengelig, men akkurat dette sitatet fant jeg nokså mystifiserende. Tilgir vi folk når vi ønsker å sette dem på plass?
Sist sett
