Bokelskere.no

Det skinte og blinka som tusenvis av stjerner, som Melkeveien kanskje en gang ut på høsten når den fosser skummende fram og snor seg gjennom natta i en strøm uten slutt, og du kunne ligge der ute ved fjorden i det store mørket med svaberget hardt imot ryggen og stirre opp til øynene verka og kjenne tyngden av verdensrommet i all sin bredde presse mot brystet til du knapt kunne puste eller omvendt løftes opp og bare bli borte som et fnugg av menneskekjøtt i et endeløst vakuum og aldri komme tilbake. Bare å tenke på det var å bli litt borte.