I den augneblinken, så dirrande og full av lys og havbrus, lét eg som eg var aleine i den nye byen, med det nye livet framfor meg, stilt overfor villskapen til alt som rørte seg, men likevel sigra eg: Eg, eg og Lila, vi to saman, med evna vår til å gripe alle desse fargane, lydane, tinga, menneska og fortelje det til kvarandre og slik gi det kraft.