Gode gamle England er et imaginært sted, et landskap bygget opp av ord, tresnitt, filmer, malerier, pittoreske graveringer. Det er et sted folk har fantasert frem, og folk lever ikke særlig lenge og ser ikke så godt etter. Vi er ikke så flinke til å forstå målestokk. Det som lever nedi jorden, er for smått til å bry seg om, klimaendringene for store til å ta inn over seg. Tid er vi heller ikke flinke med. Vi husker ikke hva som levde her før oss, vi klarer ikke å elske det som ikke finnes. Ei heller klarer vi å forestille oss hva som blir annerledes etter at vi dør. Vi lever vårt tilmålte tidsløp og knyter våre knuter og rep utelukkende for oss selv. Vi søker trøst i bilder og feier åsene rene for historie.
Historie, men også liv. Dette minner kanskje om gode gamle England, men det ligner overhodet ikke landet slik det var for fire hundre år siden, eller bare hundre.