[...] granene [...]
dystert retter de spyd
mot himmel og stjerner
minner om
master på sunkne skip
overgrodd med tang
ligner fonteners kaskader
forsteinet i mørket
svarte og alltid tause
løfter fram gjennom jordens hud
stråler av størknet blod
som hadde hjertet derinne
opphørt å slå
gjennomboret
av nattens nåler
... fra Per Bronken: Nattens ensomhet