EN LANGSOM SALME FOR AUGUSTIN
Den tynneste bjørn blir vekket om vinteren
av sikadens søvnlatter,
av bienes drømmebuldring,
av ørkensandens honningduft
som vinden bærer i sitt skjød
inn i de fjerne åser, inn i hus av sedertre.
Bjørnen har hørt et sikkert løfte.
Noen ord kan spises; de nærer
mer enn sne på sølvtallerkner
og is som flommer fra gylne skåler. Flak av is
fra elskerens munn er ikke alltid bedre,
ei heller en ørken som alltid drømmer en hildring.
Den våknede bjørnen synger en langsom salme
vevet av sand som beseiret byer
med sene sykluser. Hans høysang forfører
en vind som passerer og drar mot havet
der en fisk fanget i et varsomt garn
hører bjørnesang i den svale angen av sne.