Hva sier man om døden?
Om dette mørke lys som bare blir tyngre og tyngre, og som man ser vokse dypt inne i blikkene, også hos barn som springer rundt og leker. En imploderende lyskjegle hvis omfang bare blir snevrere og snevrere. Hvis man møter døden ofte, nesten daglig, blir man da avstumpet, ser man døden mer eller mindre som en venn, en befrier?