Bokelskere.no

Ofte hevdes at kristne må bare nytte alminnelige, fornuftige
argumenter i sitt politisk- etiske engasjement:
Her hører ikke bibeltekster hjemme?

I en politisk og kulturell situasjon der religiøst basert
tenkning ikke lenger gis rom for å legge rammer og mønster
verken for individual- eller sosialetikken, kan dette være
et godt råd med tanke på de kommunikative vilkår.

Det finner også sin prinsipielle teologiske begrunnelse:
En gjør forskjell på skapelse og forløsning, samt
'naturlig' og 'overnaturlig' åpenbaring - enda disse også
hører sammen.

Problemet er dog at selv det alminnelig fornuftige idag er
blitt offer for relativisering og pluralisering -
og dermed er forestillingen om almengyldighet gått i
oppløsning!
Det er resultatet av 'modernitetens selvkritikk',
særlig på det etiske feltet har dette hatt dype virkninger.

Det rette og det gode må da for mange finne sin forankring
i den individuelle og subjektive erfaring.
Prinsippet blir: Hva som er godt for meg, trenger ikke være
godt for deg.
Rasjonalistisk liberalisme forsøker igjen å motstå denne
oppløsende fornuftskritikken, men blir dens første offer -

fordi den har forankret det allmennmenneskelig fornuftige
nettopp i det subjektive jeg
og dets evne og vilje til å realisere sitt eget livsprosjekt.

Det som mangler, er erkjennelsen av at den ytre virkeligheten
har sine egne biososiale mønstre
som vil kunne gi etikken et fornuftig realitetsunderlag.

Enheten og fellesskapet i samfunnet må forankres i denne
realitet, som vi ikke selv har skapt, men er gitt
av en som står over og utenfor oss selv.