Bokelskere.no

Øyne som roper om hjelp.   Hvis du ser godt etter, kan du
oppdage ropet i manges øyne.
Etter en hjelpende hånd, et vennlig ord, eller bare
et lite smil.
Men vi er så travelt opptatt
med å beskytte oss,
at vi er blitt blinde.

Vi er blitt redde for å gi, redde for å involvere oss,
redde for avvisning

og aller mest er vi kanskje redde for å være annerledes.

Jeg satt på et legekontor i går og ventet på min tur.
Vi var 7..8 sjeler som alle satt og grudde oss litt,
unge og gamle.
Ingen snakket sammen. Alle satt og så i et blad

eller stirret tomt ut

i rommet

Ved siden av meg satt en gammel dame, alene med håndveska
på fanget
og en kjepp i hånda.
Hun virket så ensom.

Jeg hadde lyst til å snakke til henne, men var hemmet
av den trykkende og litt kalde stemningen
som var der.

Så tok heldigvis motet overhånd, vi begynte å snakke
sammen, først om foten hennes,
så litt om legen, litt om sola som skinte
og sommeren som sto for døren.
Hun lyste opp og strålte, det var så lite som skulle til,
bare at det var noen der som så henne.
Smilet hennes og det varme øyekastet da hun gikk inn
til legen
varmet meg langt inn i sjela.
Tenk så lite som skulle til for at det ble et minnerikt
besøk hos legen, for oss begge --
vi må bare tørre å 'bry oss'.

Det er så mange ensomme mennesker der ute,
som søker etter et smil eller vennlig ord -
la det bli du som prøver neste gang, så lite skal til
for å lyse opp litt, gi litt.

"Så blir de stående disse tre: tro, håp og kjærlighet.
Men størst blant dem er kjærligheten."
1 Korintierbrev 13

[ referentens kommentar: Hvis du seriøst overveier å klikke
Stjerne her, så peil etter om du kanskje har sivilmot til
å fortelle / ytre om erfaringer / tanker innunder emnet --
mens Inger Lise har din oppmerksomhet og tenkeevne en liten
sped mikrostund.
Når prøvde du forslaget hennes sist? Funka det ?
Skulle det rett og slett la seg planlegge praktisk, en helt
ørliten og genuint folkelig folkeaksjon, til konkret hjelp
for noen medmennesker - tror vi på slikt, i våre ultra
rasjonellkaotiske og sosialeremittiske dager?

Alle satt og så i et blad på tomgang..

Står det i Lov om sosiale kommunable og kapitale tjenester,
at Enhver må bære sin gremmelse / dysterhet alene?
- eller bare i Jantes lov?
og hva leses i Korintiernes hjerter.
]