Bokelskere.no

Rokkas Antti møter til krigsrett, s. 343-345.

«Morn. Ja, her er jeg. Koskela sa noe om at dere hadde ringt etter meg».
Offiserene fikk et lettere sjokk. De hadde nettopp vært sterkt opptatt av en alvorlig og «vitenskapelig» diskusjon om betydningen av at disiplinen ble opprettholdt nettopp i tider som disse, da stemningen begynte å bli trykket.
Og så dumpet det meget omtalte smertensbarnet midt opp i det hele med sitt «morn», og fremfor alt sammen med en fange hvis eksistens herrene ikke hadde den blekeste anelse om.
«Hva…Hvem er det»?
«Han der? Det er Baranov, sønn av gamle Baranov».
Sarasti var skarpsindig nok til å skjønne at Rokka hadde en hensikt med dette her og at han snart kom til å avsløre den. Han kunne ikke annet enn le da han så på Rokka, som plirte lurt med øynene til offiserene og åpenbart prøvde å finne ut hvilken virkning han hadde oppnådd. Men for øvrig var han ganske rolig og likegyldig, som om det slett ikke var det minste uvanlig på ferde.
«Baranov, gjentok Sarasti. Hvorfor kommer De hit med han da»?
«Jeg tok’n til fange i natt, og så tenkte jeg som så at når det nå likevel skal skrives en protokoll om meg, så kan dere jo like godt skrive en om han med det samme. Dere har jo trua meg med fengsel, og så tenkte jeg at da kan dere jo ta med han der i samme slengen».
Fangen var så viktig i offiserenes øyne at de ikke festet seg ved stikleriene til Rokka, men spurte ham ut om hva som var foregått. «Dem kom for å ta meg med til Russland. Men jeg sa til dem med det samme, at det går nok ikke nå, for jeg skal i krigsrett. Tre av dem daua, men han der tok jeg med meg.
(…)

«Hva er De egentlig for slags fyr»?
«Å, kjenner du ikke meg? Jeg er Rokkas Antti, gardbruker fra Neset. Akkurat nå er jeg mannekeng for Tikkakoski» (fabrikken for militærutstyr).
Fenriken, som var beordret til å lede forhøret, gjorde sitt beste for å holde seg alvorlig, for han våget ikke å le når majoren var til stede.
Men da han så at majoren heller ikke kunne beherske seg, begynte han også å le. Bare de to kapteinene, Lammio og Baranov, var stadig like alvorlige.
Rokka selv sto også der med en alvorlig mine, men fulgte hele tiden utviklingen med et våkent og lurt blikk.
Han hadde åpenbart bestemt seg til å utnytte den så mye som mulig og prøve å komme seg unna krigsretten uten å måtte ydmyke seg, men kanskje i stedet selv klare å ydmyke de andre.
«Hvordan klarte De Dem egentlig ut av den knipen»?
«Jeg skaut, slo, spente og nikket skaller. Det var ikke mer enn det gikk, for dem var ikke til å leike med, de karene. Det var nære på at både forhør og krigsrett var gått føyka for meg».