Hvorfor tviholde på en struktur der mennesker føler seg ensomme selv med tre hundre mennesker innenfor rekkevidden av et skrik? Der man ikke gidder å skrike fordi skriket uansett blir overhørt? Her ute i havgapet bodde fem tusen mennesker, og ettersom jeg løp ut og vekk fra husene og snudde meg, småjogget baklengs og speidet innover mot byen, ble jeg mer og mer sikker på at de visste navnet på hverandre, hver og en, og hvis noen skrek, så kom alle sammen løpende.