Jeg hadde bearbeidet disse tankene i mange år, jeg hadde bare unnlatt å fortelle meg selv at det var det jeg gjorde.
Kanskje var det fordi de var så forferdelig åpenbare. Psykologen påpekte dette. Han sa, mye av dette vet nok de som kjenner deg, allerede. Han ga meg lov til å si høyt det jeg visste, og til å tro på at det ikke bare var jeg som visste det.
Det er ikke min feil at kroppen min er som den er; det er ikke noens feil. Det er ingen hemmelighet at kroppen min er som den er. Og aller viktigst: Det er lov å kjenne sorg over at den er det.
