Bokelskere.no

Jeg husker hvordan farfar drev hundene sine på klippedagene. Han strevde med å være rask nok selv, men hadde en topp gjeterhund. Den het Ben og var en vakker, kraftig bygd, svart-hvit border collie, en sterk hund som kunne drive en stor saueflokk. Han trente til og med Ben opp til å få tak i en sau på kommando uten å skade den, å bite tak i ulla uten å treffe skinnet, og bruke styrken sin til å holde den fast inntil farfar kunne humpe nærmere og få tak i den. Men Ben var ganske frekk – han visste at gamlingen ikke fikk fatt i ham, så han pleide å erte farfar ved å hoppe og sprette foran ham når de gikk for å jobbe, og farfar pleide å kjefte og skrike.
F… ta ditt, f… ta datt. Trusler om den mest ondskapsfulle straff når han fakket ham.
Ben bare hoppet og spratt og smilte.
Men straks jobben var i gang var Ben fullt konsentrert, og sammen klarte de nesten alt mulig. Når han hadde jobbet bra, var alt det frekke glemt og ble ikke nevnt igjen, ikke før dagen etter, da de gjentok forestillingen. Senere, da farfar ble enda eldre og fikk slag, satte vi sengen hans inn i dagligstuen i våningshuset. Vi slapp Ben inn til ham, og han var så glad for å se sin elskede gjeterhund at han gråt.